Burzum er et band som i stor grad bidro til å sette norsk musikk på kartet, både på godt og vondt. Samtidig som Burzum selger godt over store deler av verden, har noen av bandmedlemmenes eksentrisiteter bidratt til at man lett blir behandlet som en sosial paria om man forbindes med dem.

På den andre siden så er bandmedlemmenes oppførsel også det som kanskje har bidratt mest til Burzums omdømme. Mellom historier om drap, kirkebranner, satanisme, så vel som ny-hedendom og nazisme, finnes det mye som kan fortelles, og mye som man kan snakke og skrive om. Listen av anklager eller lyter, alt ettersom hvordan man ønsker å betegne det hele, har gjort bandet omtaleverdig, men det har også bidratt til at musikken over hode ikke spilles. Den er grunnleggende svartelistet. Nye påstander om små forbrytelser fra Christian Vikernes, samt hans bokutgivelser, har heller ikke bidratt til noen offentlig aksept for musikken. Musikken spres derfor i undergrunnen, og det på et merkverdig effektivt vis.

Veldig lite av det som sies og omtales handler likevel faktisk om musikken, noe som i grunnen er beklagelig. Den har nemlig opplagte meritter. Komposisjonene er musikalsk fengende, og absolutt noe man kan høre på, både for avslapning og ettertanke. Musikken har gått sin egen vei, og det som i dag kommer ut , er merkverdige musikalske oppsett og lydrom, som ligger utenfor det som man vanligvis får høre. Dette er en trend som man også kan kjenne igjen hos andre gamle metall-artister fra Norge, som har valgt å gå helt egne veier med den musikken som de nå lager. Selv om artisten er født ut av rocken, lar de nyeste utgivelsene knappest putte inn i denne kategorien. Derimot finnes det mange som lager ganske gode rocke-cover av det som utgis.